Den kosmiske kampen
Noe av det jeg får mest respons på hos leserne mine er tekster som kan gi trøst, håp og oppmuntring til et krevende liv. Det er tydelig at mange har det krevende. Mange mennesker står i tøffe stormer.
Denne uken leser jeg i Åpenbaringsboken og da jeg leste i kapittel 12 opplevde jeg at dette var en god oppfølger til forrige ukes budskap, om å finne ly i stormen. Budskapet om den kosmiske kampen tar opp en side ved vår eksistens som jeg ikke liker så godt å snakke om, og som innimellom har gjort meg litt redd. Men for noen år siden opplevde jeg at Gud ga meg et syn eller en drøm, som hjalp meg til å se at vi ikke skal frykte denne siden av vår eksistens.
Kapittel 12 i åpenbaringsboken starter med et annet blikk på juleevangeliet. Det lille søte barnet, esler, folketelling, og stallen med den lysende stjerna over seg er byttet ut med voldsomme kosmiske symboler og en kosmisk krig. Noe av det vi leser, ja hele denne åpenbaringsboken, er jo for de fleste vanskelig å forstå. Jeg skal ikke begi meg ut på å forklare, men dele det overordnede budskapet som vi alle kan lese ut av dette kapittelet.
Det som skjer i det åndelige, en heftig kamp i kosmos, går parallellt med det som skjer på jorda. Vi får en kortversjon av historiens gang, om det som kjempes i det usynlige for oss, om dragen og dragens engler/demoner som blir kastet ut av Himmelen, og ned på jorden. Om Jesus / guttebarnet som blir født og som senere blir tatt opp til Gud og Hans trone.
Vi får vite i de siste versene at djevelen er rasende og han vet han har kort tid. Kvinnen som fødte guttebarnet blir reddet, iallfall for en tid. Men dragen fortsetter sine herjinger i sinne, nå mot kvinnens slekt, kan vi lese. Det er dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd. Der er vi, du og jeg, ennå en tid tenker jeg. Men det kan også bety en verre forfølgelse som ligger frem i tid. Uansett, når du og jeg lever våre kall, så er vi sårbare for dette sinnet fra fienden vår, som ikke ønsker fremgang for Guds rike. Han er dessverre bare ute etter å myrde, stjele og ødelegge, som det står i Johannes 10. Jeg tror det er bra å være bevisst dette, samtidig som det ikke må ha for stort fokus. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre er å leve tett på Jesus, vite hvem som har seiret og vil skape alt nytt en dag. Samtidig må vi være bevisst på at vi må kjempe for de vi har kjær, oss selv og kallet vårt. Ja, til og med troen vår. Slitsomt, ja, jeg kjenner på det selv.
Kanskje må vi bli så radikale som jeg hørte en amerikansk forkynner si her om dagen. Hun kjempet for sin datters tro og gjenforening med hennes familie i flere år. Til slutt var denne moren så desperat at hun ba: Herre, gjør det du må for å få henne hjem igjen. Hun kom hjem til mann, barn og resten av familien, men først via fengselet. En veldig sterk historie.
Det kan noen ganger se ut som om det er fienden som har vunnet den kosmiske kampen, som synliggjøres i våre liv, men det har han ikke. Alle må til slutt bøye seg for den planen Gud har, også verdens despoter må det. Husk at de som trodde de hadde kvittet seg med Jesus da de korsfestet ham, egentlig banet vei for verdens frelse. Så det som ser mørkest ut for deg og dine kan bane vei for noe Gud vil. Gud har det endelige ordet, alltid. Husk det! Men våger vi å be: Herre gjør det du må...
