• Tone Dalhaug

Superheltlivet er oppskrytt!

Superhelt, supermamma, superbra, superskuffa!

28.01.2015.

Jeg glemmer ikke den kalde vinterdagen for et par år siden. Jeg var alene med alle fire, mens mannen var i Nordsjøen. Jeg skulle hente en sønn på fotballtrening, men glemte helt klokka oppi alt en mamma skal gjøre. Sønnen min hadde ikke mobil med for det var utetrening, på tross av ti minus. Veldig mye klær hadde han heller ikke på for det var jo trening. Å be noen kjøre ham hjem var jo ikke nødvendig for han trodde jo jeg kom hvert øyeblikk. Til slutt stod han der alene, i februarkulden og mørket. Heldigvis var han ingen liten gutt lenger, isåfall hadde de nok ikke hatt utetrening i den kulden. 15-16 år var han blitt.


Det hele endte med en fin samtale etter at sønnen vår fikk seg en varm dusj. Tilgivelsen er stor når man bare får pratet om ting. Jeg må si jeg føler meg svært lite, sånn supermamma. Sånne som følger barna på alle fotballkamper, svømmestevner, basarer og flyr rundt som den ivrigste frivillige på alle skolearrangementer. Jeg rekker aldri opp hånda først når frivillige trengs. Jeg lar gjerne et lass med klær bli liggende i stua dersom en tur med en venninne dukker opp. Helgevask er ikke så innarbeidet heller, og julepynten ligger fremdeles på langbordet i stua, klar til og pakkes ned i esker, men ennå ikke helt der.

«Har jeg hatt dårlig samvittighet, eller følt at andre fiksa superheltlivet så mye bedre enn meg? Ja! men ikke så mye nå lenger.»

Jeg har innsett at det å leve målrettet og ta livet og drømmen på alvor ikke handler om hvor mye du rekker, men hva du rekker. Ikke om hvor mye du husket, men hva du husket. Ikke alltid om hva du fikk sagt, men hvor tilstede du var. Ikke alltid om hvor mye du var aktiv der ute, men hvem du var der hjemme.

Jeg er nok heller ingen superdatter, eller supersvigerdatter, som husker på alle riktige ting og ringer ofte nok. Jammen går jeg i baret når det gjelder å være super det ene og super det andre. Men jeg har erfart at et unnskyld kan bety mer enn et hei. Kroppen min er rett og slett ingen evighetsmaskin, og jeg er ingen superhelt. Superkaker er jeg også dårlig på.

Dette ble et litt rart innlegg, ikke så superbra som jeg først tenkte. Og som avslutning ville jeg jo stille deg et superbra spørsmål som du kunne reflektere over, men jeg kommer ikke på noe. Egentlig er det helt greit i dag, og kanskje er det greit for deg å slippe å være så superreflektert, nettopp i dag. Jeg ville bare si at det er helt ok å være mindre super, faktisk blir man da mer fornøyd med livet. Og når man er mer fornøyd blir man ofte mer målretta.

Trenger du hjelp til å komme videre i ditt liv? Bærer du på drømmer du vil ta på alvor dette året?  Står du i veikryss og trenger hjelp til å finne retning ? Coaching er et flott verktøy som kan hjelpe deg videre. TA kontakt for en gratis og uforpliktende samtale dersom du vil vite mer.  kontaktinfo.

0 visninger

©2020 LIV TIL ORD. Proudly created with Wix.com