• Tone Dalhaug

Shut the door and take a new step.

For English see below, under the Norwegian text.

Jeg husker ennå den vanskelige tiden. Vi hadde flyttet fra Vestlandet til Sørøstlandet. Å reise fra et sted, hvor alle kjente meg og min lille familie, til å komme et sted hvor ingen visste hvem jeg var, føltes underlig. Det føltes ensomt, som om du ikke hørte til. Jeg gikk fra å være en som var engasjert i kirke og menighet, en som ble spurt om å holde 17.mai tale, og en kjent stemme på NRKs lokalsendinger, til å være en som ingen ante noen ting om. Jeg var helt anonym.

Det var også en tøff flytteprosess. Vi hadde barn som ble deprimert, som savnet venner, og vi hadde alle vanskeligheter med å finne nye, selv i kirken. Jeg klarte heller ikke å lande  i det nye huset vårt. Årene gikk og vi fikk tre barn til gjennom adopsjon, en hund og en menighet å høre til i. Vi fikk etterhvert nok å gjøre, var engasjerte og reiste jorda rundt for å bli foreldre til våre vakre, Gudgitte barn, men fremdeles kjente jeg på ensomheten.


photo © Lev Kropotov | Dreamstime.com


En dag skjedde det noe. Det var en tidlig junimorgen. Gresset var grønt, solen skinte og jeg tok frokosten på verandaen. Den dagen spurte jeg alle i familien om de trivdes i byen og i huset. De gjorde det. Dette handlet tydeligvis om meg. Der og da bestemte jeg meg. Jeg sa til Gud at om dette var plassen for oss, så var jeg villig til å lande. Jeg stengte døra bak meg og sa: Her er vårt sted. En tid etterpå kom drømmestedet mitt, som jeg hadde sett på mange ganger, til salgs. Men jeg hadde ikke det minste behov for å se på huset. Da skjønte jeg at noe virkelig hadde skjedd, jeg hadde landet.

Men ensomheten forsvant ikke. Følelsen av å ikke passe inn, irritasjonen over at folk var så lite inkluderende, den lå der ennå. Det som skulle forandre alt var at jeg ufrivillig måtte slutte i en jobb. Først var det bare opprivende, men så minnet Gud meg om tre hendelser i månedene som hadde gått, hvor han hadde vist meg at det lå noe nytt foran meg. I tillegg hadde jeg hatt en drøm om det samme. Det ble starten på en eventyrlig reise, hvor jeg begynte å ta steg mot den drømmen jeg hadde i mitt hjerte. Å leve av å formidle, skrive, inspirere. Jeg så bare vagt hva drømmen var, men jeg tok steg, ett og ett. I dag ser jeg klarere: Å hjelpe mennesker til å våge litt mer. Å inspirere mennesker til å gripe livet, troen og drømmen, fullt og helt, og leve det livet de var ment for. Gjennom dette steget, å våge, så har jeg fått mange nye venner, venner som også våger, venner som er litt som meg, eventyrere, visjonære. Jeg kjenner at jeg kan være meg, at det er rom for meg. Gud trenger også eventyrere. Nå lever jeg et liv som jeg drømte om som liten. Jeg lever som en eventyrer.

I juni drar jeg til Frankrike. Sammen med meg reiser fire andre skapende, modige damer. I Juli reiser jeg til USA på konferansen «She speaks». En konferanse for kvinner med kall til å tale, lede og skrive. Den er som skapt for meg. Jeg er overveldet. Til høsten ønsker jeg å lansere et forum med inspirerende historier som skal hjelpe kvinner til å følge sin Gudgitte hensikt og drøm. Det ønsker jeg fordi jeg så gjerne hadde trengt det selv. Det er en krevende vei å legge ut på, å våge…På min vei er det langt igjen, og veien som er tilbakelagt har vært krevende. Men jeg er på veien og jeg vil gjerne dele reisen med deg.

«Hva skjedde? tenker jeg noen ganger. Vel, jeg lukket en dør bak meg og tok et nytt steg!»

Klem fra Tone:-) journalist, coach og inspirator. 

Trenger du hjelp til å lukke dører eller ta steg? Bestill gjerne en telefonsamtale, gratis og uforpliktende. Så finner vi sammen ut om jeg kan hjelpe deg videre:) Får du noe ut av innleggene på bloggen så er jeg glad om du deler videre. Kjenner du noen som vil gripe livet og våge mer? Be dem legge eposten sin i feltet øverst, så er de i gang:-)

ENGLISH.

I can still remember the difficult time. We had moved from the west to the southeast of Norway. Moving from a  place and a community where everybody knew me and my little family to a place where nobody knew who I was, was a strange feeling. I felt lonely, like I didn´t belong. I went from being a person who was engaged in church work, who was asked to be the main speaker on the national day in our town and a voice on the local radio, to a person that nobody knew, completely anonymous and unknown.

Then there was the stressful move. The children were depressed and missing their friends, and new friends were hard to find for all of us, even in church. Our new house didn´t feel like home. Later on we had three more children through adoption, got a dog and found a church. We had plenty to do, travelled to the other side of the world to become parents of our beautiful God given children, but still I felt this loneliness. After a time things changed. We were being noticed, we were heard and we were busy in various activities, still I sensed something was missing.


photo © Lev Kropotov | Dreamstime.com


One day something happened. It was an early morning in June. The grass was green, the sun was shining and I went and sat on my veranda. That day I asked my family if they really felt at home in our house and on our little spot of land. They did. I said to God: If this is our place, I am willing to shut the door behind me. A few weeks later my dream house came up for sale in a neighborhood nearby. I had looked at the house and the area so many times. It had everything, sun, space, tranquilety. But when I looked at it this time, with sales signs up I wasn´t stirred at all. I had landed in our home.

The lonely feeling inside myself was still there. I had this sense of not belonging in myself. I was still irritated about the whole atmosphere in this city. What changed it all was the fact that I lost my job. The first job I had ever lost. I was devastated at first. But then I was reminded by God that he had spoken three times to me the last months through different people about a new season. I also had a dream about this. In the end of all the sadness I started a new journey. An adventures journey where I followed my passion and hearts desire, to live of writing, speaking and inspiring people. I only a saw a glimpse of what was ahead. Today I see more clearly. I want to inspire people to be bold, to grab a hold of their life, their faith and their dream, and start living the life they were ment to live. Through taking this first step I gained new friends, friends who were a bit more like me, adventurers. I now know that there is space enough for me and that God actually needs adventurers, too. Now, I live the life I dreamt about as a little girl, I live the life of an adventurer.

In June I leave for France. I have company with four creative and bold women. In July I travel to the USA to attend the conference «She speaks». A conference for women who have a calling for writing, speaking and leading. I am thrilled. Next fall I want to launch a web sight with inspiring stories that will help woman to follow their God given calling and dream. It is a difficult road to walk, the road of being bold and following your dream. I still have a long way to go, and my vision is expanding. But I am on my way, and I want to share my journey with you.

Sometimes I think, what happened? Well, I shut a door behind me, and took a new step.

Best of love from Tone – journalist, coach and inspirator.

Do you need help to shut doors behind you or take new steps? I always give people one free call through Face Time or Skype so you can share your challenges, and together we will find out if I can help you further on your journey. Just write an email for your free spot:-) post(at)livtilord.com

1 visning

©2020 LIV TIL ORD. Proudly created with Wix.com