• Tone Dalhaug

En bortkommen koffert…

Jeg sto og ventet ved bagasjebåndet. Kofferten som skulle kommet sammen med meg så ut til å utebli. Jeg hadde gledet meg sånn til å komme hjem med gaver til mine. Det meste i kofferten kunne erstattes, men ikke gavene. Naturlig nok var de svært forventningsfulle hjemme. De visste at jeg hadde med noen fine ting fra USA. Jeg tror jeg gledet meg minst like mye til å gi som de til å få. Jeg husket selv hvilket eventyr det var når pappa kom hjem med kofferten full av overraskelser fra sine lange reiser. Nå var det min tur til å komme hjem til mine, og så var kofferten borte!


foto:© Mariadubova | Dreamstime.com


Jeg gikk bort til skranken for savnet bagasje. Jeg trakk en kølapp. Jeg var langtfra den eneste som savnet noe. Jeg ble oppmerksom på en unge kvinne langt foran i køen. Det var snart hennes tur. Hun hadde satt seg ned på bagen sin og gråt mens hun gjemte ansiktet i hendene. Kanskje var hun ute på sin første utenlandsreise alene og hadde mistet bagasjen. Kanskje hadde hun også flotte gaver til sine kjære oppi kofferten. Kanskje hadde hun besøkt slektninger som hadde gitt henne vakre minner som betydde mye for henne. Jeg vet ikke, men jeg la merke til at uttrykket forandret  seg når hun hadde stått ved skranken en stund. Hun fikk tydeligvis god hjelp og tårene stoppet. Kanskje fikk hun håp og et større perspektiv over sin situasjon. Selv kom jeg hjem sent på ettermiddagen, kun med håndbagasjen. Jeg hadde gledet meg sånn til å åpne kofferten med alt det fine jeg hadde med, og hver ting hadde jeg en liten historie til. Men nå var det bare å vente, og håpe.

Hele situasjonen minnet meg om så mange slike episoder i livet. Stunder hvor jeg har ventet og håpet. Tider da du skulle ønske at ting hadde vært annerledes, at løsningen snart kom, at det vanskelige snart var over. Men også øyeblikk av glede, stunder du så gjerne skulle delt med flere, men som ikke var mulig akkurat da. Når mannen min har vært ute i Nordsjøen tenker jeg ofte at nå skulle han vært her, opplevd det vi opplever, sett det vi ser. Men så er han plutselig der, og da er det som tiden han ikke var der er borte, den er ikke så viktig lenger. Det han gikk glipp av ser annerledes ut når han er der.

Når vi ventet på å bli foreldre til våre barn, som er adoptert, visste vi aldri om det tok ett år, to år, eller tre år. Det var noen ganger en uutholdelig venting, og jeg husker mange tunge stunder. Men så er tiden plutselig der, og da er det som om ventingen aldri har vært. I et større perspektiv så den annerledes ut enn i øyeblikket.

«I et større perspektiv betydde ventingen ingenting, men i øyeblikket betydde den alt.»

To dager senere kom telefonen. Kofferten min var ankommet Gardemoen. Det var jubel og forventning i luften. To timer senere enn de hadde lovet kom endelig den bortkomne kofferten inn døra. Eventyret kunne begynne. I det øyeblikket ble all glede forløst og de to dagene med venting ble straks glemt. I et større perspektiv betydde denne ventingen ingenting, men i øyeblikket betydde den alt.

Ettersom alderen legger seg på oss, år på år, kan man fort tenke at det var så mye man skulle gjort annerledes, så mye man skulle gjort før. Så mye man ventet på altfor lenge. Men i et større perspektiv ser også dette annerledes ut. Årene blir så små, så korte. Det som ble, det ble. Og i det levde vi der og da.

Så er det så nydelig å vite at når vi løfter blikket og ser det hele i et nytt perspektiv så ser alt annerledes ut. Muligheten du ikke grep kan gripes nå, det du ventet på kommer en dag, og da blir det som med kofferten, når du griper den, er det som den aldri har vært borte.

Grip troen, drømmen og livet ditt i dag. Kofferten din er allerede i døra, full av nye muligheter.

VIL DU VIDERE? Trenger du hjelp til å komme videre i ditt liv, eller ønsker du hjelp til å ta fatt i din drøm? Coaching er et flott verktøy og jeg har mange gode erfaringer med det. Ta kontakt for en gratis og uforpliktende første samtale på telefon. Ring, eller send sms på 92 85 34 03, eller epost vi kontaktsiden, så finner vi en tid som passer for deg:) Det første steget er det tyngste, men når du tar det vil dører åpne seg, garantert:) Hilsen Tone

1 visning

©2020 LIV TIL ORD. Proudly created with Wix.com