• Tone Dalhaug

Den boblende gleden!



Jeg våknet en morgen og hadde svaret. Jeg hadde vært på en mental reise lenge og det føltes som om jeg hadde kjørt berg og dalbane, vært i en vaskemaskin, deretter tørketrommel, og vandret rundt i morgenkåpe alt for lenge. Så, plutselig hadde jeg svaret.

Den boblende gleden!

Du har sikkert kjent den ved ulike anledninger, kanskje ved en forelskelse, før en spennende reise, eller når du fikk noe du trodde var uoppnåelig, som en kjempegod karakter. Selv har jeg kjent mange boblende øyeblikk, men likevel var det noe som manglet. Jeg forsto ikke hvorfor. Var det mulig å gå dypere og finne en boblende grunntone i livet, og ikke bare ved spesielle anledninger? Men man kan da ikke bare være glad hele tiden. Hva når det skjer triste ting, når livet ikke er så greit, når de rundt deg ikke har det bra, kan det boble da? Kan jeg tillate meg å ha bobler når verden er som den er? Disse tankene brakte meg ut på en reise. En reise hvor jeg vågde å stille spørsmål til meg selv og lytte til min historie. Jeg fant en viktig brikke oppi pappas koffert. Du får lese og kjenne etter om det gir gjenklang i deg:-)

Hva vil du, egentlig?

Det var Lisa Bloom og hennes firma storycoach som satte det hele på plass, men det begynte jo lenge før det. Som kristen er jeg helt overbevist om at vi alle er skapt for en hensikt, men svært få av oss lever ut denne hensikten. Jeg tror det er mange grunner til det. Kanskje vi ikke vet hvilken hensikt vi har, eller har tillatt oss selv å kjenne på dette. Kanskje vi tenker at det ikke er mulig å leve av et kall, eller en drøm, så da får det være en hobby. Mange lever kanskje ut deler av den, men ikke fullt og helt. Det blir som å renne slalom med langrennski, eller prøve å sykle med flatt hjul, eller…ja du skjønner, du føler at noe mangler, men vet kanskje ikke helt hva. Det går bra en stund, men etterhvert blir man sliten og utstyret kan i verste fall bli ødelagt.


I det øyeblikket skjønte jeg at den veien jeg hadde beveget meg inn på noen år tidligere, ved å starte eget firma, var veldig riktig for meg. Jeg lengtet etter å skape MITT liv, ikke det livet samfunnet, eller andre mente jeg burde leve. Jeg ville bruke alle mine talenter, jeg ville være mer hjemme med barna, ha mer frihet, rom for å ta fri når jeg trengte det. Jeg ville ikke bruke unnskyldninger som penger, eller trygghet lenger. Jeg ville se frem til hverdagen, ikke helgene eller feriene. Jeg ville være hele meg og jeg ville leve målrettet.

Så hoppet jeg i det. Levde som frilansjournalist og løftet frem andres historier, skrev bøker, fortellinger for barnemagsin, blogget, prekte litt og ble sliten. Jeg gjorde alt mulig som jeg var flink til for å tjene penger som frilanser. Jeg gjorde alt for mye, og pengene var fokuset. Man må jo leve. Så kom et nytt vendepunkt, jeg begynte på coachutdanning. Jeg elsker å inspirere andre til å våge og her ble jeg også stilt spørsmål selv. Hva vil du, egentlig? Jeg visste ikke helt hvor det bar, men det begynte å boble mer. Så kom jeg over Lisa Bloom og storycoach. I den prosessen, for å bli tydeligere på hva jeg ville og hva jeg driver med, så skrev jeg ned min historie, fra A til Å i korte drag. Det var da historien om pappas koffert hoppet ut av arket og grep meg.

Pappas koffert.


Jeg var tilbake på slutten av 70 talletJeg husker pappa kom hjem fra sjøen med kofferten sin, og spenningen og forventnigen var stor. Det jeg husker jeg gledet meg aller mest til etter at pappa hadde fått en kjempeklem var å åpne kofferten hans. Oppi den lå det eventyr fra fjerne kyster. Det kunne være en sombrero fra Mexico, en utstoppet piraya fra Brasil, skinnende, blanke kopperfat fra Midtøsten og rulleskøyter fra Amerika. Og selvfølgelig Wrigleys tyggegummi og Quality street. Den følelsen jeg kjente i det jeg åpnet kofferten var nettopp denne boblende gleden. Jeg fantaserte og skapte fortellinger rundt alt oppi kofferten. Jeg hørte pappa fortelle om sine eventyr, og jeg lengtet etter å reise og oppdage selv. Jeg forsto at opplevelsen med pappas koffert egenlig rørte ved noe av min hensikt, mitt livskall. Jeg forsto ikke det da, men nå skjønner jeg at jeg var og er en eventyrer, og at jeg må få lov til å være det, for å kjenne at jeg lever.

Selvfølgelig må jeg det. Det er jo slik Gud skapte meg. Tenk det, Gud trenger faktisk eventyrere. Egentlig tror jeg vi alle er skapt med en liten eventyrer i oss, men livets mange omstendigheter tar knekken på den.

Alt dette jobbet i meg. Så, en morgen våknet jeg i senga mi og hadde svaret. Jeg ville hjelpe andre til å finne ut hva denne kofferten inneholder for dem. Hva er det som fremkaller denne boblende gleden i ditt liv? Når kjenner du at du lever?

Det morsomme er at når jeg nå gjør det jeg elsker, så lever jeg mitt eget eventyr.

Hvordan er det med disse boblene da. Kan jeg tillate meg å ha «Den boblende gleden» som mitt livskall?

Jeg skjønner nå at det jeg lette etter ikke handlet om å være glad hele tiden. Jeg tror oppdagelsen i kofferten og resten av reisen skapte en trygghet i meg om at jeg kan få være den jeg er og leve det livet jeg ønsker å leve. Det er plass til meg. Det er den boblende gleden. Det er så stort og det oppleves som denne gleden har landa i livet mitt. Nesten som å ha funnet en skatt. Denne boblende grunntonen ligger der også de mørke dagene. Akkurat som sola. Den forsvinner ikke, men kjennes bakom skyene. Å være hele meg og leve ut min hensikt er det beste bidraget jeg kan gi til familien, meg selv og verden. Så jeg svarer ja på mitt eget spørsmål.

Kjenner du den boblende gleden?

Hilsen Tone:-)

0 visninger

©2020 LIV TIL ORD. Proudly created with Wix.com