• Tone Dalhaug

Bruker du muligheten ?

En mann med høy røst, et par bord bortenfor meg, fanger min interesse. Han kjefter på en dame som sitter ved samme bord. 

Ei yngre jente sitter sammen med damen, kanskje det er datteren. De mørke øynene til mannen blir enda mørkere når han snakker til kvinnen. Han kjefter på et språk jeg ikke forstår. Jeg vurderer om jeg skal reise meg å spørre om alt er ok.

Jeg sitter på en utekafe i Oslo og nyter en iste. Yngstedatteren min er på en konsert like i nærheten. Det er nok av interessant å observere når man sitter slik noen timer. Det er som et teater fra virkeligheten.


Jeg skvetter til da en kraftig røst skjærer gjennom folkemylderet denne fredagskvelden. En kvinne i skinnbukser, hatt og blomstrete bluse roper høyt. “ Det er ikke dine venner, men mine”. Hun ser tilfeldig rundt seg, virker forvirret. Ser ut til å være litt forstyrret, en original. Hun vinker til en politibil som står parkert i området og forsvinner rundt et hushjørne. Hun dukker opp med jevne mellomrom og lirer ut noen tirader av sinte ord. Folk ignorerer henne, smiler litt.

Jeg tar en slurk av isteen og kikker bort mot nabobordet. Sinte øyne og triste øyne. Plutselig reiser mannen seg og peker mot damen og sier noen ord før han hurtig går sin vei. Fra stolen min ser jeg rett bort på kvinnens hender. Hun holder den unge jenta og kniper dem hardt når mannen reiser seg. Jeg kan ikke bare se på dette, kan jeg?

Musikken fra utekonserten når helt bort til meg og kafeen. Folk rusler forbi, nyter sommervarmen, sitter på en uterestaurant, tar en drink, en røyk, en kaffikopp. Noen drikker litt for mye. Jeg tar frem blokken og skriver noen tanker. Tankene forstyrres av en mann som snakker til meg. Han er tydeligvis beruset og prøver å sjekke opp damer han treffer på. Han gjør det på en særdeles klønete måte. Han vandrer videre når interessen uteblir.

Det slår meg hvor heldig jeg er, jeg og alle andre som tross våre egne utfordringer har det ganske greit. Alle oss som ikke lever i frykt, som har vettet nogenlunde i behold og som ikke må drikke for å våge. Vi er heldige, de fleste av oss.

Kvinnen og den unge jenta reiser seg når mannen går. Jeg er sånn i tvil, men idet kvinnene forsvinner bak en bil reiser jeg meg også. Blokken og pennen blir liggende på stolen.

Jeg må spørre om de har det bra. Jeg småspringer i samme retning som kvinnen og jenta. Men jeg ser dem ikke lenger. Jeg stanser, ser i alle retninger, men de er borte.

Jeg er så privilegert, så ufattelig heldig. Bruker jeg muligheten livet har gitt meg, bruker vi den, du og jeg?

Jeg stanser helt opp, ber en kort bønn, for kvinnen og jenta. Og en for meg og deg.

0 visninger

©2020 LIV TIL ORD. Proudly created with Wix.com