På de eldgamle stiene

Høsten for noen år siden oppdaget jeg noen bortgjemte, fine mini-toppturer her i Vestfold. Jeg ble så glad for å finne noen topper med helt eventyrlig utsikt også her i lavlandet. Men den ene turen var nesten litt uframkommelig. Det var tydeligvis ikke så mange som gikk der.

Vi har bodd i Vestfold siden 2000. Det har derfor blitt en del turer opp gjennom årene, og vi føler oss ganske lokalkjente etter så mange år. Men bortgjemte topper med utsikt i Vestfold trodde vi ikke fantes før vi begynte å google litt.

For litt siden gikk jeg en av toppturene for andre gang og inviterte mannen med. Det var en tur som ikke så lett lot seg finne. Stiene var ikke så lett synlige. Men denne gangen kjente jeg meg igjen og visste hvor jeg skulle gå i de fleste sti-kryss. Men noen ganger måtte vi likevel stoppe opp og justere kursen.

På vei opp slår det meg igjen at på denne stien er det ikke mange som går lenger. Den ligger utenfor tur-strømmen og det er litt vanskelig å finne parkering ved startpunktet. Den er ikke så lett tilgjengelig, rett og slett, og veldig bratt. Opp mot toppen er det stadig trær som sperrer stien flere steder. Noen ser ut til å ha falt for lenge siden. Det blir litt klatring og kryping.

Når vi nærmet oss toppen, kunne vi se langt over hauger og daler, stupbratte juv og vann. Det ga meg Soria Moria-følelsen og minnet meg om eventyret og det kjente bildet til Theodor Kittelsen. Mannen som skuer mot horisonten og skimter det gylne slottet i det fjerne. Eventyret som ble skrevet i en tid da bibelfortellinger var både kjente og høyst levende blant folk flest. Moria er også et kjent sted i flere bibeltekster og det var der Salomo ville bygge Herrens hus, på en høyde i Jerusalem: Så begynte Salomo å bygge Herrens hus i Jerusalem, på fjellet Moria, der Herren hadde vist seg for hans far David. Mon tro om ikke Asbjørnsen valgte dette Moria navnet fra en bibelsk kontekst.

Soria Moria er jo blitt et begrep som for mange kanskje symboliserer den drømmen vi bærer på, og veien dit. Det fikk meg til å tenke på noen vers fra profeten Jeremia i Bibelen, som jeg synes er så vakre og såre på samme tid: Spør etter de gamle stiene, sier han. Still dere på veiene å se, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den. Da skal dere finne hvile for deres sjeler. Tenk, en oppskrift for å finne veien dit hvor alle vår lengsler tilfredsstilles. Det er virkelig noe med disse eldgamle stiene.

Mennesker har tråkket på stier i århundrer, ja lenger enn så.  Men så er det noen av de som gror igjen fordi færre og færre går på dem. Det triste er at folket Jeremia snakket til svarte: Men vi vil ikke gå der. Jeg synes jeg hører en trassig unge gjennom de skrevne ordene: Jeg vil ikke! Fra et menneskelig ståsted er det veldig forståelig, for de stiene kan være mer krevende, og strømmen av mennesker finner du aldri der. Som det konforme folk vi er, så vil vi ofte følge strømmen. Å gå opp de eldgamle stiene kan virke utdatert, litt gammeldags og kjedelig.

Jeg synes likevel å observere en lengt i denne tiden, en lengt etter å finne disse stiene. Det kan kreve litt ryddearbeid, men er du villig til å gå denne veien, så vil du ikke bli skuffet. For det er i enden av de eldgamle stiene du vil finne det ekte Soria Moria. 

Tone