Med solnedgangen bak deg
Sola var på vei ned i det jeg satte meg i bilen. Jeg var på vei til et julebord i Oslo og rett før jeg dro hadde jeg fått en svært hyggelig e-post.
I innboksen lå den siste av to meldinger med tildeling av stipendmidler til et bokprosjekt som hadde vokst frem gjennom høsten. Det var store summer og jeg boblet nesten over av glede og forventning. Jeg skulle bli forfatter på heltid, for en tid. I det øyeblikket du får en slik opptur, tenker du ikke så mye på alt som kan gå galt eller hvor krevende det kommer til å bli. Men det kommer det også, men gjerne litt senere.
Jeg tok av fra gårdsveien vår og kjørte i retning av Europaveien. I tankene oppsummerte jeg de krevende årene som lå bak.
Skulle det endelig snu nå? Skulle alle de oppmuntrende ordene mennesker hadde fått til meg gjennom årene endelig slå til? Ord som de opplevde var fra Gud.
De siste 14 årene hadde satt spor på ulike måter og vært krevende økonomisk etter at jeg mistet jobben som kommunikasjonsansvarlig i en organisasjon. På overnaturlig vis fikk jeg tre varsler om at det kom til å skje. Tre ulike personer fikk det samme budskapet med noen ukers mellomrom våren 2009. Det lå noe nytt foran meg, sa alle tre, og ei av damene spurte om jeg hadde tenkt å slutte i jobben, for hun så noe nytt foran meg. Jeg lo nesten av det hele, for jeg hadde akkurat lovet Gud at nå var det slutt på min rastløshet. Nå skulle jeg være trofast i den siste jobben, hadde jeg bestemt meg for. «Her blir jeg til Gud tar meg ut av jobben», var mitt svar hver gang jeg fikk disse ordene om noe nytt. Men innerst inne drømte jeg om mer frihet til å skrive og være hjemme med barna.
Men så fikk jeg svar på min søknad om å jobbe redusert. Vi hadde fire barn, ei med rullestol og barn under 10 år. «Her jobber vi fullt eller ingenting» var svaret jeg fikk. Tårene rant.
I årene etterpå var familien 1. prioritet. Det ble eget firma med mange ulike prosjekter, frilansing som journalist, coachutdanning og en master. Alt med den friheten jeg og familien trengte. Men økonomisk ble det til tider et slit og tunge dager.
Nå kjente jeg at jeg var klar for hva som helst, og noe langt der inne snakket til meg og sa: Tone, du har jo en røst, du har noen talenter, du brenner for noe. Skal det ikke bli brukt mer?
Min mann og jeg er villige til å ta radikale valg for å få en bedre økonomi. Gjerne et mikrohus om det blir nødvendig.
Jeg svinger ut på motorveien og setter opp farten i retning Oslo. Jeg gleder meg til å fortelle venner om stipendmidler og at jeg for en tid faktisk blir forfatter på fulltid.
Jeg titter i bakspeilet for å sjekke trafikken.
Og hva ser jeg i speilet! Jo en himmel som svulmer av sterke, gylne farger, som den vakreste akvarell. Jeg ble bergtatt, og jeg kjente at det var merkelig å se solnedgangen bak meg, gjennom speilet. Jeg elsker solnedganger og oppsøker de ofte ved havet om vinteren, men da ser jeg de forfra.
I samme øyeblikk som de gylne fargene traff meg gjennom bakruta og ble fanget opp av speilet fikk jeg en veldig tydelig tanke, som jeg våger å tro var av Den hellige ånd. Du vet når du kjenner en liten gnist inni deg, en berøring av noe slag, og tanken kommer så uventet og plutselig.
«Tone, nå er solnedgangen bak deg.»
Det var bare sånn kort, men opplevelsen og ordene satt i meg hele veien til Oslo og hjem igjen. Jeg fikk en fornemmelse av at nå skulle jeg se fremover, og rette blikket mot soloppgangen. Det mest krevende lå bak meg, følte jeg. De 14 åra var over. Ikke at det aldri mer blir krevende tider. Det er jo ikke normalt for noen. Livet skjer. Men det var noe med de store linjene i eget liv som ble tegnet opp. Det lå virkelig noe nytt foran meg. Jeg undret meg om bokprosjektet var en ny begynnelse, en gave, et oppdrag og kanskje ikke det siste. Det er skummelt å si slikt, men det opplevdes så sterkt.
Kanskje du også snart får erfare at solnedgangen er bak deg. Da skal du vite at det er tid for å rette blikket fremover mot soloppgangen.
Reis deg, bli lys! For lyset ditt kommer, Herrens herlighet går opp over deg. Jes. 60, 1.
Tone.
