Våg å drømme igjen.

drømmer våg May 10, 2022

Det var en andakt og et spørsmål som stoppet meg for noen uker siden, rett før jeg skulle reise til Nord Kypros for å overta og gjøre i stand vår lille leilighet, vår lille oase ved Middelhavet. Spørsmålet var: Hva vil du?

Det spørsmålet kjente jeg utfordret meg skikkelig. Selv om jeg var i ferd med å reise til drømmen vår, en helt ny, liten leilighet ved Middelhavet, lå det en demper over det hele, covid og usikker fremtid. I tillegg hadde jeg i flere år vært uten de store drømmene, uten tanker om hva jeg ville. Fordi jeg hadde ofret visjonen og det som var drømmer, etter 10 år som selvstendig og en krevende reise. Men underlig nok,  mens visjoner, drømmer og egne ønsker hadde falmet, vokste derimot troen på Gud seg sterkere og sterkere. Jeg fikk en overgitt tro med tillit til at det Gud har for meg, det vil skje. Jeg kunne trygt ofre alt som var tungt og som ikke bar så mye frukt lenger. Og slik ble det, alt ofret jeg på Herrens alter.

Bare din vilje Gud.

I 2020/21 skjedde det noe underlig. Midt i pandemien vekket Gud til live drømmen igjen. Det er en egen historie som jeg blant annet deler i fb gruppen Skapernettverk og på min podkast Våg. Noe nytt begynte å spire og det har vokst og vokst. Men likevel tok jeg med meg noe som hang ved etter ofringen av visjonen. Bare din vilje Gud, ikke min. Det du vil, vil jeg Gud, noe annet har jeg ikke tid til. Et godt og rett sted å være, men ikke bare der, tror jeg. For blir du bare der, blir du som en robot uten egne meninger og tanker. Jeg tror det var det Gud pirket borti da han stoppet meg med spørsmålet: Hva vil du? For det er ikke enten krigeren som kan tro seg til alt, eller kun «Din vilje skje» som gjelder.

Det var en andakt av Harmony Grillo, på bibelappen Holy Bible som vekket noe i meg. Harmony er kjent for sitt arbeid med trafficking ofre og har selv en bakgrunn med misbruk og utnyttelse.

Hun skriver «Selv om overgivelse til Guds vilje er en bra ting, tok det meg lang tid å innse at Gud ikke er ute etter min passive ettergivenhet - Han er ute etter hjertet mitt. Han ser ikke etter slaver som responderer på kommandoer ut fra plikt og undertrykt vilje, men døtre og sønner som responderer ut fra en nær relasjon.»

Dette tror jeg er så sant. Tenk deg en ektefelle, eller nær venn, som bare sier: Jeg vil det du vil jeg. Det kan kanskje virke litt fint og søtt sånn umiddelbart, men er det noe tilfredsstillende i lengden? Og tenk hvor glade vi blir når barna våre uttrykker drømmer og egne ønsker og ikke bare dilter i foreldrenes fotspor.

Sett ord på dine lengsler.

Ikke bare traff spørsmålet «Hva vil du?» midt i mitt hjerte, men også bibelversene i andakten. Salme 37, 4 « Og gled deg stort i Herren, så skal Han gi deg etter ditt hjertes ønsker» og Matt. 20, vers 29-32, historien om de to blinde mennene i Jeriko. De gir seg ikke, men nøder Jesus til å møte dem. Jesus stopper og spør: Hva vil dere at Jeg skal gjøre for dere?

Jesus visste nok hva de trengte, og han vet hva du trenger og jeg trenger. Men Han spør likevel, for at vi skal uttrykke vår innerste lengsler. Du skjønner det skjer noe med mennesker som er nær hverandre, og våger å dele sine innerste lengsler med hverandre. Det skjer også noe i det åndelige når vi taler ut ord som kommer fra hjerte. Ord skaper!

Så denne formiddagen før avreise til noe som jeg knapt kunne tro kunne vare, til noe vi hadde drømt om, et hvilested ved Middelhavet, så opplevde jeg Gud sa til meg: Tone, våg å drømme igjen. Og umiddelbart kunne jeg svare på spørsmålet: Hva vil du?

Jeg sa høyt til Gud at jeg vil faktisk at vi skal klare å bruke dette stedet ved Middelhavet. Gjennom drøye 2 år med Covid hadde denne drømmen bleknet. Jeg opplevde pandemien var blitt som et spøkelse som lurte i hver en krok, og prøvde å skremme og visket til meg: Tone, det kommer til å bli verre, det kan bli vaksinetvang, mer kontroll, eller noe verre vil skje. Sånne tanker plaget meg innimellom. Det var altså ikke viruset jeg fryktet, men friheten det tok fra meg, min sterkeste verdi. Og jeg vet faktisk ikke hva som skjer fremover, men jeg klarte å legge det bort å si: Ja, men jeg har denne drømmen, så om du spør meg Gud så er det mitt ærlige ønske og svar: At det blir mulig for meg og mannen å reise dit, til vårt hvilested, skrive bøker, bli kjent med nye mennesker, et sted vi kan velsigne andre med.

Drømmene strømmet på.

Så dukket det opp andre drømmer, som for lengst var lagt bort på alteret i en tro på at Gud ville fortelle meg hver en ting jeg skulle gjøre. Og det kan hende han gjør, men så var det dette spørsmålet de fikk, disse blinde mennene i Jeriko.

Hva vil dere jeg skal gjøre for dere?

Jo, kjære Jesus, jeg drømmer om å skrive bøker, at det snart blir konkret. Jeg drømmer om økonomisk frihet også Gud, etter 10 ekstremt harde år, tar jeg gjerne 10 veldig gode år. Så ramset jeg opp til min store overraskelse den ene drømmen etter den andre, for meg, for familien og barna våre. Og det beste av alt det kjentes godt, og det kjennes godt å skrive det.

Så spørsmålet går også til deg: Hva vil du? Hva drømmer du om?

Jeg ber om at dersom det har vært dødt, så skal noe vekkes til live når du leser dette. Gud sier til deg: Jeg har lagt ned noe i deg, våg å sette ord på det, så vil jeg forløse det. Det er på tide å våge, mene, drømme og lengte igjen.

Tross alt, når vi leser i bibelen om de blinde mennene i Jeriko, så satt de ord på ønsker og drømmer uten å tenke på hvordan det skulle gå til eller konsekvensen av sin frimodighet. Det tar Gud seg av. Du kan få lov til å be din vilje skje Gud, og samtidig våge å drømme igjen. For Gud elsker å gi de som gleder seg stort i Han, etter deres hjertes ønsker.

Tone.

Hold deg oppdatert og bli inspirert!

Bli med på Liv til Ord sitt nyhetsbrev og få tre GRATIS videoer som inspirerer deg til å leve det livet Gud har for deg.

Vi liker ikke SPAM. Og sender deg kun verdi og deler aldri din epost videre.