Å høre til
Vi var på vei hjem med ferja som går mellom Norge og Sverige. Ei kurdisk jente på 4 1/2 år begynte å leke med vårt barnebarn. Storesøsteren på 19 år passet på den yngste. Familien på seks hadde bare bodd i Norge i 1 år. Den eldste ble sittende ved bordet vårt og ladet telefonen. Familien hennes satt et annet sted i båten.
Jeg merket den eldste sin lengsel etter kontakt. Hun snakket også svært godt norsk til å ha bodd bare ett år i Norge. Jeg spurte om hun hadde fått venner her. Hun svarte at hun kun hadde noen innvandrervenner fra mange ulike land, men savnet nordmenn som hun kunne snakke norsk med. Hun ville lære fort og var ivrig og målrettet. Det var som om jeg så en smerte i ansiktet på akkurat det. Savnet etter å finne sin flokk i Norge.
Det var ikke så naturlig for oss som var rundt 40 år eldre å kople oss, tenkte jeg. Jeg kunne gjort det, men sånn ble det ikke.
På vei ut av båten så jeg henne sammen med mange andre som kanskje også var kurdere. Vi sto lengre bak i køen, og det var mange folk. Det var ikke enkelt å presse seg frem for å gi en lapp med mobilnr. Men tanken slo meg: skulle jeg…
Det så ut som de hadde reist flere familier sammen. Det lettet mitt hjerte. De hadde noen.
Jeg har tenkt på henne siden og undret meg over hvorfor jeg kjente så sterkt på å koble henne med noen. Andre ville kanskje bare tenke at det ble en hyggelig prat og være ferdige med det. Ja, jeg er redd for at de fleste tenker slik. Vi er hyggelige der og da, men noe mer har vi ikke overskudd til. Jeg måtte spørre Gud: Hva handler dette om, denne sterke trangen til å koble henne med noen?
Da kom en klar tanke: Det handler om å høre til. Jeg tror det var Den hellige ånd som talte og ville vise meg noe.
Jeg fikk et nytt glimt som ga lys over mye av det som brant i meg. Jeg hadde et hjerte for dem som ikke hadde et fellesskap, de som lengtet etter en god venn, de som ikke hadde en familie de var trygge i, de som ikke hadde en mor og en far, ja, de som var ensomme på ulike måter fordi de ikke hørte til. Og da forstod jeg at det kanskje var grunnen til at ikke alle så det samme som meg. Vi er skapt ulikt og har øye for ulike ting. Likevel tror jeg vi alle burde se hverandre og ha et inkluderende hjerte. Vi voksne kan vise vei, slik at de små også lærer dette. Faktisk er barna ofte bedre til dette enn oss voksne.
Jeg tror det var det jeg så i den unge kvinnens ansikt, en lengsel etter å høre til i Norge. Det innebar også å få norske venner.
Å høre til ligger jo i Guds hjerte for oss mennesker. Det er det han lengter etter at vi skal erfare. Det gjelder både å høre til hos Ham, vår skaper og Far, og at vi har de relasjonene vi trenger i det daglige livet her på jorden. Vi er ikke skapt for ensomhet. La oss se hverandre, men ikke bare det, la oss ta steget litt lenger. Invitere med, invitere hjem, være en venn, eller en mor, eller en far. Det er uendelige muligheter til å la noen få kjenne at de hører til.
«Hver enkelt av oss skal tenke på det som er godt for vår neste, det som bygger opp….Ta derfor imot hverandre slik Kristus har tatt imot dere, til Guds ære.»
Rom. 15, 2 og 7.
